Olav Sæbø

  Klikk på bilde for større utgave

Olav og jeg sitter i stuen hans på Sæbø i Radøy kommune og prater over en kopp kaffe en fin januardag. Solen skinner inn gjennom det store stuevinduet og blender oss litt når vi ser ut over litt av slåttebøen som er grønn, selv i januar.

Olav har vært bonde i mange år men er pensjonist i dag. På Vestlandet var det vanlig med Vestlandsk Raudkolle som melkeku når han vokste opp.

 

På Indre Sæbe, som det het før i tiden, har slektene før Olav drevet gård i generasjoner. Klyngetunet lå her hvor gården ligger. Som vist på kartet,

 kan en se at det var mange hus i klyngetunet. Her var 8 bruk som bodde hus tett i tett. Det er bare ett hus igjen fra den tiden. Det tilhørte lensmannen som også bodde der. Lensmannsstova står der den dag i dag, kanskje ikke så fin og robust som før i tiden. Den er av kommunen sagt er verneverdig og må få stå. Hva veggene inni forteller, vites ikke. Men det fungerte også som fengsel. Myten sier også at en viss stor kjeltring i Norge også har vært innom her en gang i første halvdel av 1800 tallet.

Så tidlig som i 1915 benyttet bestefar til Olav silo. De slo 1.slåtten til tørrhøy, men håslåtten la de i silo. Ensileringsvæske hadde de ikke. Problemet på Vestlandet er jo fuktighet, så tørrhøyet kunne nok inneholde en del mugg og var derfor ikke alltid like lett å få skikkelig.

Olav overtok gården rundt 1967, 30 år gammel. Utvidelse og fornying av fjøs var nødvendig og ble påbegynt med en gang.

Melkeproduksjon har vært drevet her før den tid, og Olav fortsatte i samme vei. Med 8 til 9 melkekyr og like mange ungdyr, ga det en viss inntekt til husholdningen. Olav arbeide utenom gårdsdriften, han som så mange andre på den tiden.

Mange steder på vestlandet var dyrerasen av slaget Vestlandsk Raudkolle, så også på Indre Sæbø ( som det heter i dag ). Melkemengden pr dag pr dyr lå på ca 20 liter.

 

Dyrene gikk på beite om sommeren og ble melket samme sted. Deretter ble melken tatt med hjem. Båret ned fra beitet og deretter kjørt hjem med gårdshesten.

De var veldig opptatt av at juret hadde riktig form. Avlangt og ikke sidt. Dyr med sidt jur, ble som regel slaktet. På den type beite, med mye fjellknauser, stein og kraftig brake som finnes i dette området, var det lett for å få jurskade om ikke juret var smalt og avlangt. Kyr med slike jur ble avlet på. Ofte ble dyr som det skulle avles på plukket med hjelp av folk fra fjøskontrollen. De hadde jo tall på papiret og tok prøver av melken en gang pr måned. Så da var valget mye enklere.

 Premieoksen som ble benyttet sto på et bruk lenger borte. Jøtul, som den het, gav flott avkom men ble slaktet etter en tid da den ble olm. Da begynte de med inseminering av dyrene i stedet for og en gikk så mer og mer over til NRF og andre raser. Dette var litt ut i 1970 tallet.

Melkemaskinen ble innkjøpt tidlig i 1960 tallet. Det samme ble et eksemplar av en Gråtass som erstattet gampen som fikk dårlige bein. I denne tiden hentet de dyrene hjem for melking og når tiden var inne, sto dyrene ved grinden og ventet. Det var som om de kunne klokken.

Kalvingen foregikk stort sett inne på Olav sin tid som bonde. En hadde bedre kontroll med både med ku og kalv.

Olav skryter av lynne til Vestlandsk Raudkolle, og husker de som rolige snille dyr. Selv om han hadde en ikke så hyggelig episode med et av dyrene. Olav var ikke den som var høyest på Indre Sæbø som gutt, mer av den korte typen. Dette hadde vel en av kyrne oppdaget og benyttet anledningen til å terge Olav. Han var da ca 7 år og kua fulgte etter Olav om han var med ute på beite. Stadig terget Olav på forskjellig vis. Da måtte Olav løfte armen mot kua, og så viske den noe i øret. Etter det ble de gode venner og tergingen ble det slutt på. Hva var det Olav visket i øret? Kanskje noe om slakting?

På Indre Sæbø har det vært et yrende dyreliv. Ku, hest, sau, gris og høns var de som Olav drev med. Men det var melkeproduksjon som var inntekten. Driften av gården overlot han til sønnen i 1996 som drev melkeproduskjon inntil han la ned driften for noen få år siden. Etter det var det nok villsau noen år, men det er slutt det også.

Jorden leies vekk i dag og der beiter det kun Vestlandsk Raudkolle i utmarken hvor de er med på å holde kulturlandskapet i hevd.

 

Ekstra informasjon