Olav Sæbø

  Klikk på bilde for større utgave

Olav og jeg sitter i stuen hans på Sæbø i Radøy kommune og prater over en kopp kaffe en fin januardag. Solen skinner inn gjennom det store stuevinduet og blender oss litt når vi ser ut over litt av slåttebøen som er grønn, selv i januar.

Olav har vært bonde i mange år men er pensjonist i dag. På Vestlandet var det vanlig med Vestlandsk Raudkolle som melkeku når han vokste opp.

 

På Indre Sæbe, som det het før i tiden, har slektene før Olav drevet gård i generasjoner. Klyngetunet lå her hvor gården ligger. Som vist på kartet,

 kan en se at det var mange hus i klyngetunet. Her var 8 bruk som bodde hus tett i tett. Det er bare ett hus igjen fra den tiden. Det tilhørte lensmannen som også bodde der. Lensmannsstova står der den dag i dag, kanskje ikke så fin og robust som før i tiden. Den er av kommunen sagt er verneverdig og må få stå. Hva veggene inni forteller, vites ikke. Men det fungerte også som fengsel. Myten sier også at en viss stor kjeltring i Norge også har vært innom her en gang i første halvdel av 1800 tallet.

Så tidlig som i 1915 benyttet bestefar til Olav silo. De slo 1.slåtten til tørrhøy, men håslåtten la de i silo. Ensileringsvæske hadde de ikke. Problemet på Vestlandet er jo fuktighet, så tørrhøyet kunne nok inneholde en del mugg og var derfor ikke alltid like lett å få skikkelig.

Olav overtok gården rundt 1967, 30 år gammel. Utvidelse og fornying av fjøs var nødvendig og ble påbegynt med en gang.

Melkeproduksjon har vært drevet her før den tid, og Olav fortsatte i samme vei. Med 8 til 9 melkekyr og like mange ungdyr, ga det en viss inntekt til husholdningen. Olav arbeide utenom gårdsdriften, han som så mange andre på den tiden.

Mange steder på vestlandet var dyrerasen av slaget Vestlandsk Raudkolle, så også på Indre Sæbø ( som det heter i dag ). Melkemengden pr dag pr dyr lå på ca 20 liter.

 

Dyrene gikk på beite om sommeren og ble melket samme sted. Deretter ble melken tatt med hjem. Båret ned fra beitet og deretter kjørt hjem med gårdshesten.

De var veldig opptatt av at juret hadde riktig form. Avlangt og ikke sidt. Dyr med sidt jur, ble som regel slaktet. På den type beite, med mye fjellknauser, stein og kraftig brake som finnes i dette området, var det lett for å få jurskade om ikke juret var smalt og avlangt. Kyr med slike jur ble avlet på. Ofte ble dyr som det skulle avles på plukket med hjelp av folk fra fjøskontrollen. De hadde jo tall på papiret og tok prøver av melken en gang pr måned. Så da var valget mye enklere.

 Premieoksen som ble benyttet sto på et bruk lenger borte. Jøtul, som den het, gav flott avkom men ble slaktet etter en tid da den ble olm. Da begynte de med inseminering av dyrene i stedet for og en gikk så mer og mer over til NRF og andre raser. Dette var litt ut i 1970 tallet.

Melkemaskinen ble innkjøpt tidlig i 1960 tallet. Det samme ble et eksemplar av en Gråtass som erstattet gampen som fikk dårlige bein. I denne tiden hentet de dyrene hjem for melking og når tiden var inne, sto dyrene ved grinden og ventet. Det var som om de kunne klokken.

Kalvingen foregikk stort sett inne på Olav sin tid som bonde. En hadde bedre kontroll med både med ku og kalv.

Olav skryter av lynne til Vestlandsk Raudkolle, og husker de som rolige snille dyr. Selv om han hadde en ikke så hyggelig episode med et av dyrene. Olav var ikke den som var høyest på Indre Sæbø som gutt, mer av den korte typen. Dette hadde vel en av kyrne oppdaget og benyttet anledningen til å terge Olav. Han var da ca 7 år og kua fulgte etter Olav om han var med ute på beite. Stadig terget Olav på forskjellig vis. Da måtte Olav løfte armen mot kua, og så viske den noe i øret. Etter det ble de gode venner og tergingen ble det slutt på. Hva var det Olav visket i øret? Kanskje noe om slakting?

På Indre Sæbø har det vært et yrende dyreliv. Ku, hest, sau, gris og høns var de som Olav drev med. Men det var melkeproduksjon som var inntekten. Driften av gården overlot han til sønnen i 1996 som drev melkeproduskjon inntil han la ned driften for noen få år siden. Etter det var det nok villsau noen år, men det er slutt det også.

Jorden leies vekk i dag og der beiter det kun Vestlandsk Raudkolle i utmarken hvor de er med på å holde kulturlandskapet i hevd.

 

Steinar Moi

Steinar Moi

Jorunn og Gunnar Skadberg + Tormod og jeg, bestemte oss for at vi ville ta en tur sørover for å besøke 

Vi hadde snakket om det på årsmøtet på Bryne, at vi ville ta en tur en gang. Og Steinar var ikke vanskelig å be. Vi var hjertelig velkommen til Kvinesdal.

Turen gikk sørover i strålende sol, og vi hadde en kjekk og sosial kjøretur søndag 30.oktober 2005. Eldste gutten vår på 7 år var også med.

Da vi ankom garden til Steinar, så stod han klar med "ku-boka" under armen. Det var tydelig at han hadde gledet seg til å få vist fram dyra sine, som han er veldig stolt av. Først gikk turen inn i fjøset der vi fikk se de dyra som var inne. Samtidig med oss, kom også inseminøren (som desverre skulle legge i NRF). Det ble en god diskusjon om forskjellige raser. Så kom turen til Raudkollene som gikk på beite et stykke unna. Vi tok bilen et stykke, og resten bar til fots. Vi angret litt på at ingen av oss hadde tatt med støvler. Vi fikk se en flott ku og ei kvige (mor og datter) som begge snart skulle kalve. Har forresten brukt bilder av disse to øverst på hjemmesidene våre. Dyra var rolige og snille, og vi kunne gå helt innpå de.

 

Jeg tror at Steinar satte stor pris på å få besøk av folk med samme interesse som han selv. Videre gikk turen om beitet hvor melkekyrne gikk, og tilbake til garden igjen. Det var også noen flotte Telemarkfe og Trønderfe i besetningen.
Etter litt drøs ute, så måtte vi for all del komme inn i huset. "Eg har jo mat". I huset ble vi godt mottatt av foreldrene til Steinar. Drøset gikk godt, og maten var god. Vi ble kjempegodt mottatt av Steinar og familien, og følte oss velkommen fra første stund.

Senere da vi var klare for hjemreisen, ble vi enige om å ta turen innom en annen kar som bodde noen kilometer fra Steinar. Han hadde også Raudkoller. Alle mann i bilen og så bar det av sted. Når vi var kommet så langt på dagen, så avtok min interesse for ku-snakk, men jeg fikk til gjengjeld se mange flotte gamle bygninger hos "naboen" til Steinar. Raudkollene passer enda bedre i slike "gamle" omgivelser, en i et storfjøs på Jæren. Så da fikk jeg også godt utbytte av turen.

Alt i alt, så hadde vi en kjempetur til Kvinesdal. Og jeg vil på vegne av alle sammen rette en stor takk til Steinar og familien hans, som tok så vel i mot oss.

Kirsti Ueland

 

Vestlandsk Raudkolle i "bokform"

Medlemsbladene er kun tilgjengelig for medlemmer av laget. Du må være innlogget for å lese i medlemsbladene.

Før musa over bilder og tekst.(ikke i medlemsbladet enda- kun i VR INFO)  Der hvor bildet endrer seg er det enten et bilde som dukker opp eller det er en film som starter.

Det kan også være link til en annen side.

Klikk på Vestlandsk-raudkolle info   for en smugtitt.

 

                                                           

 

 

 

Gårdsbesøk hos

I undermenyene til venstre kan du lese om gårdsbesøk hos medlemmer i laget.

 

Ekstra informasjon